Tradisjon for uskifte.

Mange ektefeller tror at det vil være gunstig og enkelt å sitte i uskifte etter at de selv har blitt enke eller enkemann. Flere oppsøker derfor advokat for å få råd om hvordan en kan sikre uskifte også i en situasjon hvor ektefellene har særkullsbarn.

Uskifte etableres i dag i mer enn tre firedeler av alle tilfeller hvor den avdøde etterlater seg ektefelle. Tall viser samtidig at uskifteordningen typisk brukes når den gjenlevende ektefellen er over 60 år, og sitter i uskifte med felles livsarvinger. I praksis er uskifteretten svært viktig, og dersom den gjenlevende sitter i uskifte livet ut, vil reglene om ektefellers arverett aldri bli aktualisert for ham eller henne.

Hva er egentlig uskifte?

Å sitte i uskifte innebærer at den som lever lengst av to ektefeller har rett til å overta alt det den første eide og disponerte over, uten å måtte gjøre opp arven med arvingene til den som døde først. Det betyr at lengstlevende kan bruke og forbruke av boets midler. Samtidig tar gjenlevende på seg ansvaret for avdødes gjeld og forpliktelser. For arvinger kan det ofte være vanskelig å se på at boet stadig blir gjort mindre på deres bekostning.

Retten til å disponere over uskifteboet er ikke absolutt, og den som sitter i uskifte er underlagt visse begrensinger i hva han eller hun kan foreta seg. Lengstlevende kan ikke uten samtykke fra arvingene gi bort eiendom eller selge fast eiendom til underpris, og det er heller ikke lov å gi bort gaver som står i misforhold til boet.

Selv om forbudet mot å gi bort eller selge fast eiendom til underpris oppheves ved ikrafttredelsen av ny arvelov, vil det fremdeles ligge en begrensing i at loven viderefører forbudet mot å bort gaver som står i misforhold til boet. Som oftest vil fast eiendom utgjøre en vesentlig del av et uskiftebo, og derfor likevel rammes.

Rådigheten i et uskiftebo begrenses videre av at lengstlevende bare kan gi fullt eller delvis arveoppgjør til en eller flere av arvingene, så lenge alle arvingene får like stor del av arveloddene sine eller har gitt samtykke.

Denne påtvungne likebehandlingen av arvinger pålegges ikke lengstlevende dersom vedkommende skifter boet.

Hvem kan sitte i uskifte?

Den «tradisjonelle» familien

En gjenlevende ektefelles har rett til å sitte i uskiftet bo med den førstavdødes andre arvinger etter loven, jf. arveloven § 9 første ledd. Dette er normalt sett livsarvinger (barn), men det kan også være foreldre til den avdøde eller etterkommere etter foreldre. Felles barn kan altså ikke nekte gjenlevende å overta boet i uskifte.

Dersom den førstavdøde bare etterlater seg fjernere slektsarvinger, arver ektefellen alt, og uskifte er ikke aktuelt.

Avdøde med særkullsbarn

Med fremveksten av nye familiekonstellasjoner ble også arveloven endret, og gjenlevende ektefelle kan i dag sitte i uskifte med avdødes særskilte livsarvinger, altså særkullsbarn eller deres etterkommere. Dette krever samtykke fra særkullsbarna, og samtykket omfatter bare den arven som tilkommer disse.

Det betyr at dersom du som enke eller enkemann ikke får samtykke fra avdødes særskilte livsarvinger må du skifte med disse, men du kan samtidig sitte i uskifte med resten av boet.

Samtykke til uskifte binder de særskilte livsarvingene. Når de har samtykket, kan de bare kreve skifte i de tilfellene hvor også andre arvinger kan kreve boet skiftet, typisk dersom gjenlevende ektefelle gifter seg igjen eller blir samboer.

Samboere

I 2008 fikk samboere rett til å sitte i uskifte. Retten gjelder kun samboer som ved dødsfallet hadde, har hatt eller venter barn med avdøde.

Retten til uskifte for samboere er i motsetning til ektefeller begrenset til å gjelde visse eiendeler, med mindre annet er fastsatt i testament. Samtidig må samboer, som vil sitte i uskifte, påta seg gjeldsansvar.

På samme måte som for ektefeller, gjelder at det kreves samtykke fra særkullsbarn for å overta avdødes eiendeler i uskifte.

Arvelovsutvalget foreslo å likestille ektefeller og samboeres rett til uskifte. Regjeringen fulgte imidlertid ikke dette opp i den nye arveloven, og samboeres rett til uskifte blir videreført i samme form som nå.

Hva kan man sitte i uskifte med?

Den gjenlevende ektefelle sitter som hovedregel i uskifte med ektefellenes felleseie.

Det er mulig å fastsette i ektepakt en rett til å sitte i uskifte med særeiemidler, og en kan samtidig i ektepakt avtale at særeie (begge eller den enes) skal omgjøres til felleseie ved død. Her er det stor fleksibilitet, og mange ektepar har nok ikke denne muligheten for øyet. Avtales særeie uten slike presiseringer, vil uskifte med særeiemidler være utelukket uten arvingenes samtykke.

Hva skal en velge?

Den klare fordelen med å sitte i uskifte er at gjenlevende ektefelle fortsatt kan bruke og forbruke ektefellenes eiendommer og formue. For gjenlevende er det ofte også vanskelig å klare og betale ut arv til øvrige arvinger, uten å måtte selge fast eiendom, eller ta opp lån for å betale arveloddene.

I de mer tradisjonelle boer hvor gjenlevende har høy alder ved dødsfallet, og ektefellene ikke hadde særkullsbarn, vil dette også ofte være et godt og praktisk valg. Det vil da bli ektefellenes arvinger, som må foreta skifte, og realisere eiendommer, når den tid kommer.

Små boer

Det er likevel lurt å være oppmerksom på at det i små boer kan være liten vits i å velge uskifte. Dersom felleseie er under 8 G (pt. kr. 709 864) vil gjenlevende ektefelle kunne beholde hele boet i krav av sitt boslodd (sin del av felleseiet) og minstearven på 4 G. Dersom gjenlevende likevel blir sittende i uskifte til sin død må restboet fordeles mellom arvingene etter begge ektefeller, selv om gjenlevende i sin tid hadde vært enearving ved et skifte. Det samme gjelder dersom gjenlevende selv skifter i levende live. Det gjelder altså å ha en god oversikt over boets verdi før en velger uskifte.

Fordyrende ved et senere skifte i live?

For yngre enker og enkemenn er det desto mer grunn til å tenke seg om før en velger uskifte.

En ting er at rådigheten er begrenset som beskrevet tidligere, men et senere skifte med arvingene kan bli fordyrende for den gjenlevende.

Utbetaling av livsforsikring etter avdøde går i utgangspunktet direkte til den begunstigede, og ikke inn i dødsboet. Gjennom forsikringsavtaleloven vil en ektefelle automatisk motta utbetaling etter livsforsikringer avdøde måtte ha gjennom jobb eller privat, med mindre noe annet er bestemt. Hvis enken eller enkemannen velger å sitte i uskifte går pengene inn i uskifteboet. Oppstår det en situasjon hvor en senere må skifte i live, altså betale ut arv til førsteavdødes arvinger, inngår utbetalingen i delingsgrunnlaget, og kan ikke holdes utenfor av gjenlevende.

Retten til å kreve skjevdeling, det vil si retten til å holde utenfor deling de verdier/eiendeler man hadde med seg inn i ekteskapet faller bort dersom en har sittet i uskiftet bo. Hadde lengstlevende med seg store eiendeler inn i ekteskapet vil dette bli ugunstig ved et senere skifte. Alternativet til å velge uskifte er et såkalt sammensatt skifte med avdødes arvinger, og da beholdes retten til å kreve holdt utenfor skjevdelingsmidlene etter ekteskapsloven.

Dersom det var avdøde som hadde en stor skjevdelingsformue, vil det på den andre siden være mest gunstig for gjenlevende å sitte i uskifte. Her er det greit å være oppmerksom på at avdødes særkullsbarn kan kreve skjevdeling, og dersom dette er aktuelt vil dette være en god grunn til å nekte samtykke til uskifte for gjenlevende.

I tillegg til dette vil alt det den lengstlevende erverver i uskifte vil gå inn i uskifteboet. Dette gjelder f. eks lønn og pensjonsytelser, verdistigning på boligen, nedbetaling av gjeld, forsikringsutbetalinger mv. Uskifteboet vil da øke i verdi. Dersom en senere vil skifte boet i live, vil det bli dyrere å skifte med arvingene.

Dette betyr at dersom du er i situasjon hvor du har blitt enke eller enkemann i ung alder, du hadde med deg store verdier inn i ekteskapet og du forventer å tjene godt i fremtiden, så kan det være gunstig å skifte med arvingene til førsteavdøde umiddelbart.

The post Uskifte eller skifte? appeared first on Advokathjørnet.

Ektefeller og samboere

Hvor arvelater etterlater seg både livsarvinger og en ektefelle, foreslås det ingen endringer. Ektefellen vil fortsatt arve en fjerdedel, og har krav på en minstearv på 4 G. Det er verd å merke seg at i små boer kan denne retten til minstearv føre til at ektefellen arver alt, på bekostning av livsarvinger.

Retten til å sitte i uskiftet bo videreføres i ny lov, men det absolutte forbudet mot å gi bort fast eiendom oppheves. Regelen om at den som sitter i uskifte ikke kan gi bort gaver som står i misforhold til formuen i uskifteboet opprettholdes. Det betyr at gaver i form av fast eiendom likevel ofte vil rammes.

Det ble ingen endring hva gjelder samboeres rett til arv i ny arvelov. slik flere hadde tatt til ordet for. Loven opprettholder regelen om at samboere som har, har hatt eller venter barn sammen, har arverett etter hverandre. Denne arveretten følger direkte av loven, slik at man altså har en rett på arv på 4 G uten at dette er fastsatt i testament. Også overfor samboere går denne arveretten foran avdøde samboers barn. Arven kan begrenses og utvides ved testament.

For å sørge for en minstearv på 4 G til samboer hvor det ikke er felles livsarvinger, må arvelater i testamentet fastsette at den han eller hun har vært samboere med i de siste 5 årene før dødsfallet, har rett til arv opp til 4 G ved arvefallet uten hensyn til livsarvingenes pliktdelsarv.

Ønsker en at samboeren skal arve større verdier enn 4 G må det opprettes testament.

Piktdelsarv og mulighet til å testamentere eiendeler

Den nye loven opprettholder dagens ordning som gir en pliktdelsarv på 2/3 til livsarvingene. I dag kan pliktdelsarven reduseres til en million kroner til hvert av barna. Forslaget fra regjeringen var i utgangspunktet å sette ny minstesum til 25 ganger grunnbeløpet (G) i folketrygden. Etter behandling i Stortinget ble dette nedjustert, slik at den nye minstesummen etter ny arvelov er 15 ganger grunnbeløpet (G) i folketrygden. Dette utgjør i dag om lag kr. 1,5 millioner kroner.

Dersom det allerede er opprettet et testament hvor barnas pliktdelsarv begrenses til dagens minstearv med en million kroner til hvert barn, oppstår spørsmålet om testamentet blir ugyldig som følge av lovendringen, med den konsekvens at barna likevel arver 2/3 fra arvelater. Et testamentet skal alltid tolkes i tråd med testators vilje. Under forutsetning at ordlyd, hensyntatt testators vilje, var å begrense pliktdelsarven oppad til 1 million slik loven lyder i dag, vil testamentet trolig måtte tolkes slik at barnas arverett begrenses til det minste beløpet som er tillatt etter arveloven til enhver tid. Her kan det likevel være grunn til å ta en titt på hvordan en har formulert seg i sitt eget testament.

I den nye arveloven er det laget overgangsregler for pliktdelsarven. Overgangsreglene innebærer at den nye minstearven på 15 G først får virkning ett år etter lovens ikrafttredelse overfor testamenter som ble opprettet før den nye arveloven trer i kraft.

En praktisk ny bestemmelse hva gjelder livsarvingenes pliktdelsarv, er at arvelater nå kan bestemme ved testament, at en livsarving skal få arven utdelt som en bestemt eiendel, også hvor eiendelen er mer verd enn arvingens del av arven. Det betyr altså at testator kan bestemme i testamentet hvem av barna som skal arve for eksempel hytta ved sjøen. Forutsetningen er at arvingen betaler den overskytende verdien til boet.

Bor du i Lyngdal, Farsund, Kvinesdal, Flekkefjord eller Mandal. Da har vi advokat som kan hjelpe deg med arv

The post Hva bør du vite om den nye arveloven? appeared first on Advokathjørnet.