Vi har lært at hjemmekontor kan være tungt, men at det går greit. Vi har lært å sette pris på at vi fremdeles har en arbeidsplass. Vi har lært å sette pris på coronadugnaden, og på at vi har vært heldige og flinke her i Lister. Vi har lært å sette ekstra pris på familien, og på vårt lille kontorfellesskap og arbeidsmiljø. Ikke minst har vi har lært at det finnes en «mute» knapp på videokonferanseutstyr…..

Nå ser vi frem til juleferie, og gleder oss til å ta fatt på 2021.

Kontoret vil holde stengt fra 24.12.2020 til 04.01.2021.

Vi benytter anledningen til å ønske våre kunder en riktig God Jul og et ekstra Godt Nytt År!

The post God Jul og Godt Nytt År. appeared first on Advokathjørnet.

Den nye arveloven, som trer i kraft. 1. januar 2021, innebærer en forenkling av regelverket på dette området, men fratar også giver en viktig mulighet, som hun tidligere hadde.

Betingelse for ytelsen

Dagens bestemmelse i arveloven av 1972 § 38 lyder:

38.​ Har arvelataren gitt ein livsarving​ ei monaleg gåve utan at dei andre livsarvingane har fått tilsvarande verdiar, skal gåva avkortast i arven til mottakaren som forskot dersom arvelataren har fastsett det eller det blir godtgjort at avkorting vil vere i samsvar med føresetnadene til arvelataren. Det som her er fastsett om gåver, gjeld på same måte for forsikring og utlegg e.l. til føremon for ein livsarving. Utlegg til underhald, sjukehjelp og utdanning blir ikkje rekna som forskot når det berre gjeld oppfylling av den plikt foreldre har til oppfostring av barna.​

Etter den någjeldende bestemmelsen kan arvelateren (giveren) fastsette avkortning lenge etter at livsarvingen har mottatt den «monalege gåva». Ofte ser vi eksempler på at arvelater i senere testament lister opp og bestemmer at tidligere gaver skal avkortes i det fremtidige arveoppgjøret.

Etter den nye arveloven av 2019 § 75, må arvelateren (giveren) ha satt avkortning som en betingelse for den økonomiske ytelsen, senest på ytelsestidspunktet, for at verdien skal komme til avkortning ved et senere arveoppgjør.

Den nye bestemmelsen lyder:

§ 75. Avkorting i arv

Har en livsarving mottatt en ytelse av økonomisk verdi fra arvelateren, skal ytelsen avkortes i livsarvingens arv hvis dette var satt som en betingelse for ytelsen. En betingelse om avkorting bør være skriftlig og gjort kjent for de andre livsarvingene.

Hvis ikke noe annet er satt som betingelse for ytelsen, skal følgende gjelde for avkortingen:

a) Avkortingsbeløpet settes til verdien av ytelsen da den ble mottatt.

b) Hvis avkortingsbeløpet er større enn livsarvingens rett til arv, plikter ikke arvingen å tilbakeføre noe til dødsboet.

c) Hvis livsarvingen som har mottatt ytelsen, dør før arvelateren, skal avkortingen gjøres i arven til livsarvingens livsarvinger.

d) Avkortingsbeløpet får betydning bare for fordelingen mellom livsarvingene og deres linjer og ikke for beregningen av ektefellens andel av felleseiet eller ektefellens eller samboerens arv, eller for hva arvelateren kan rå over ved testament.

I forarbeidene beskrives dette slikt: «Videre kreves det som nevnt at arvelateren har satt avkortning som en betingelse for ytelsen. I dette ligger at betingelsen må være gjort kjent for arvingen i forbindelse med at arvingen mottar ytelsen, slik at han eller hun kan velge mellom å motta ytelsen på den betingelsen arvelateren setter, eller å avslå den.»

På denne måten vil mottakeren av ytelsen selv kunne ta stilling til om han eller hun vil motta ytelsen på denne betingelse. Arvelater kan siden kalle betingelsen tilbake igjen.

Overgangsreglene i arveloven av 2019 § 180 sjette ledd bestemmer at den nye avkortningsbestemmelsen gjelder når avtalen inngås, eller disposisjonen foretas etter 1. januar 2021. Hvis arvelater tidligere har gitt en livsarvingen en gave som hun ikke har ment at skal avkortes, men nå ombestemmer seg og likevel ønsker en slik avkortning, må dette bestemmes senest 31. desember 2020, ellers blir muligheten avskåret.

Ytelse av økonomisk verdi

I tillegg til at det fra nyttår stilles som vilkår at arvelateren har satt avkortning som en betingelse for ytelsen, gir den nye bestemmelsen ett annet vilkår, og det er at ytelsen skal være av «økonomisk verdi».

Fra forarbeidene ser en at dette skal tolkes vidt: «.. slik at også ytelser i form av for eksempel gratis eller redusert leie av bolig omfattes. Gjeldende lov bruker begrepet ‘gave’, og den terminologiske endringen innebærer at det ikke er behov for å sannsynliggjøre arvelaterens gavehensikt. Begrepet i lovforslaget er ellers ment å dekke det samme som § 38 annet og tredje punktum i nåværende lov.»

Den nye bestemmelsen gir også en god ordensregel i første ledd annet setning, og klargjør vanlige tolkningsspørsmål knyttet til selve gjennomføringen av avkortningen på skiftet i annet ledd a) til d).

The post Mens vi venter på den nye arveloven – avkortning av arv. appeared first on Advokathjørnet.

Vi ønsker alle en riktig god sommer!

The post Åpningstider i sommer appeared first on Advokathjørnet.

Selv om Toni nå er pensjonist, har han lovet at han fremdeles vil være en ressurs og samtalepartner for oss i Advokathjørnet, noe vi setter stor pris på.

Vi feier begivenheten med høye smørbrød og en god kollokvie i arverett!

The post Sommer og feiring av advokat Antoni Abrahamsen appeared first on Advokathjørnet.

Men, er det så enkelt?

Rettighet til film og bilder er regulert i åndsverksloven, og etter lovens § 2 er det den som skaper et åndsverk som er dens «opphaver». Opphaveren har opphavsretten.

Som åndsverk regnes blant annet fotografiske verk og filmverk.

Opphavsretten gir enerett til å råde over åndsverket ved blant annet å fremstille varig eller midlertidig eksemplar av åndsverket, samt å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten. Eksemplarfremstillingsretten er teknologi- og medienøytral, og gjelder både fysiske, digitale, varige og midlertidige eksemplarer.

Overføring til innretning som kan gjengi verket er å anse som eksemplarfremstilling. Dette gjelder blant annet overføring til datamaskin, mobiltelefon eller annen lagringsenhet. Det å legge verket ut på internett kan både medføre eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring for allmennheten i form av overføring. Nedlasting fra internett til egen datamaskin medfører eksemplarfremstilling  (Norsk lovkommentar ved Magnus Stray Vyrje note 8).

Hva bør du gjøre? Har du behov for et bilde eller video finnes det flere nettsteder hvor du kan skaffe dette gratis og på lovlig vis.

Er du usikker? Ta kontakt med opphavsmannen. Visste du at bildefilens metadata ofte inneholder navnet på opphavsmannen.  Bruker du PC er det bare å «høyreklikke» på bildefilen og velge «egenskaper». Da kan du for eksempel få følgende opplysninger:

For ordens skyld, det er advokathjørnets advokat og hobbyfotograf Arild Karlsen som har tatt dette nydelige bildet som henger på vårt store møterom.

The post Forbilledlig og lovlig bruk av video og bilder på nettet. appeared first on Advokathjørnet.

Koronaviruset har nå kommet til Norge, og vi hører blant annet om mennesker som er satt i karantene. Kan virkelig legen gi deg karantene, og hva er dine plikter?

Det følger av smittevernloven § 5-1 «Den som har grunn til å anta at han selv eller noen han har omsorgen for, er smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom, skal snarest gi beskjed til lege og oppsøke legen for nødvendig undersøkelse.»

Det er ikke tvil om at Koronaviruset, eller det som heter covid 19 (coronavirus disease 2019), er en allmenfarlig sykdom.

Plikt til å ta kontakt med lege oppstår når du «har grunn til å anta». Hva antagelsen går ut på vil selvsagt variere fra sykdom til sykdom. Foruten symptomer som du eventuelt måtte ha, vil også det at du har vært i en smitteutsatt situasjon være relevant ved vurderingen.

Folkehelseinstituttet anbefaler blant annet på sin hjemmeside at «friske personer som de siste 14 dagene har oppholdt seg i et område med vedvarende spredning bør følge med på tegn til luftveisinfeksjon (feber, hoste og andre luftveissymptomer) i 14 dager etter oppholdet og ta kontakt med helsetjenesten (per telefon) ved symptomer.» Du blir av Folkehelseinstituttet bedt om å kontakte lege hvis du har symptomer som ved andre luftveisinfeksjoner, som hoste, feber, sår hals, brystsmerter og pustevansker, og har vært i et område med vedvarende spredning av koronaviruset de siste 14 dagene, eller har hatt nærkontakt med en person som er bekreftet syk med det nye koronaviruset i løpet av de siste 14 dagene.

Har du mistanker om at du er smittet av Koronaviruset plikter du altså ta kontakt med lege.

Det følger ytterligere av § 5-1 at dersom du er smittet, har du plikt til «å ta imot og følge den personlige smittevernveiledningen som legen gir, jf. § 2-1 for å motvirke at sykdommen blir overført til andre og plikt til å la seg isolere dersom det er nødvendig.» Du har også opplysningsplikt mht. å oppgi hvem du eventuelt kan ha smittet

Etter lov om vern mot smittsomme sykdommer § 5-2 skal legen eller eventuelt kommunelegen, når det er nødvendig for å forebygge en allmennfarlig smittsom sykdom eller motvirke at den blir overført, be en smittet person om å la seg undersøke av lege.

Etter § 5-3 skal i verste fall legen eller kommunelegen, «for å forebygge en allmennfarlig smittsom sykdom eller motvirke at den blir overført», be en smittet person om å la seg isolere.

Motsetter du deg undersøkelse eller isolasjon kan det gjøres vedtak om tvangsisolering og tvangsundersøkelse.

Overtredelse, med unntak av plikter etter § 5-1, er faktisk straffbart, og kan straffes med bot eller fengsel inntil 2 år. Dersom overtredelsen har tap av menneskeliv eller betydelig skade på kropp eller helse som følge, er straffen bot eller fengsel inntil 4 år.

Hvis du er usikker, anbefaler vi at du forholder deg til Folkehelseinstituttets råd, som finnes på www.fhi.no. Finner du ikke svar på fhi.no, har Folkehelseinstituttet oppgitt telefon på hverdager mellom 08:00 til 15:30 815 55 015. Hvis du tror du kan være smittet, ring: 116 117

The post Koronaviruset, undersøkelser og karantene – plikter for deg som blir syk appeared first on Advokathjørnet.

Anne Britt har jobbet som advokatsekretær i en årrekke. Hun ble ansatt i mars 2009 i advokatfirmaet Antoni Abrahamsen AS, og har siden jobbet for advokatfirmaet Karlsen AS og nå Advokathjørnet. En helt uvurderlig ressurs på vårt kontor, hvor hun holder orden på det meste. At hun skulle bestå eksamen var vi aldri i tvil om!

Nå kan Anne Britt selv bistå i forbindelse med eiendomstransaksjoner – dette innebærer blant annet:

·        Innhente opplysninger til salgsoppgave og utforme utkast til denne

·        Utforme utkast til salgsannonser og annen markedsføring

·        Forestå visninger

·        Utarbeide utkast til kjøpekontrakter

·        Utarbeide og klargjøre dokumenter som skal tinglyses

·        Utarbeide utkast til særskilte avtaler, søknader eller andre dokumenter

·        Lage utkast til oppgjørsoppstilling

Vi gratulerer med vel gjennomført eksamen!

The post Vi gratulerer! appeared first on Advokathjørnet.

Vi vil fortsette å arbeide hardt i 2020, for å gi gode juridiske råd til gamle og nye kunder.

Med ønske om en god og fredfylt julefeiring og et godt nytt år.

Kontoret holder stengt fra og med 23.12.2019 til og med 02.01.2020.

Dersom din henvendelse haster kan du ta kontakt på telefon: 474 73 044

The post God Jul og Godt Nytt År! appeared first on Advokathjørnet.

Tradisjon for uskifte.

Mange ektefeller tror at det vil være gunstig og enkelt å sitte i uskifte etter at de selv har blitt enke eller enkemann. Flere oppsøker derfor advokat for å få råd om hvordan en kan sikre uskifte også i en situasjon hvor ektefellene har særkullsbarn.

Uskifte etableres i dag i mer enn tre firedeler av alle tilfeller hvor den avdøde etterlater seg ektefelle. Tall viser samtidig at uskifteordningen typisk brukes når den gjenlevende ektefellen er over 60 år, og sitter i uskifte med felles livsarvinger. I praksis er uskifteretten svært viktig, og dersom den gjenlevende sitter i uskifte livet ut, vil reglene om ektefellers arverett aldri bli aktualisert for ham eller henne.

Hva er egentlig uskifte?

Å sitte i uskifte innebærer at den som lever lengst av to ektefeller har rett til å overta alt det den første eide og disponerte over, uten å måtte gjøre opp arven med arvingene til den som døde først. Det betyr at lengstlevende kan bruke og forbruke av boets midler. Samtidig tar gjenlevende på seg ansvaret for avdødes gjeld og forpliktelser. For arvinger kan det ofte være vanskelig å se på at boet stadig blir gjort mindre på deres bekostning.

Retten til å disponere over uskifteboet er ikke absolutt, og den som sitter i uskifte er underlagt visse begrensinger i hva han eller hun kan foreta seg. Lengstlevende kan ikke uten samtykke fra arvingene gi bort eiendom eller selge fast eiendom til underpris, og det er heller ikke lov å gi bort gaver som står i misforhold til boet.

Selv om forbudet mot å gi bort eller selge fast eiendom til underpris oppheves ved ikrafttredelsen av ny arvelov, vil det fremdeles ligge en begrensing i at loven viderefører forbudet mot å bort gaver som står i misforhold til boet. Som oftest vil fast eiendom utgjøre en vesentlig del av et uskiftebo, og derfor likevel rammes.

Rådigheten i et uskiftebo begrenses videre av at lengstlevende bare kan gi fullt eller delvis arveoppgjør til en eller flere av arvingene, så lenge alle arvingene får like stor del av arveloddene sine eller har gitt samtykke.

Denne påtvungne likebehandlingen av arvinger pålegges ikke lengstlevende dersom vedkommende skifter boet.

Hvem kan sitte i uskifte?

Den «tradisjonelle» familien

En gjenlevende ektefelles har rett til å sitte i uskiftet bo med den førstavdødes andre arvinger etter loven, jf. arveloven § 9 første ledd. Dette er normalt sett livsarvinger (barn), men det kan også være foreldre til den avdøde eller etterkommere etter foreldre. Felles barn kan altså ikke nekte gjenlevende å overta boet i uskifte.

Dersom den førstavdøde bare etterlater seg fjernere slektsarvinger, arver ektefellen alt, og uskifte er ikke aktuelt.

Avdøde med særkullsbarn

Med fremveksten av nye familiekonstellasjoner ble også arveloven endret, og gjenlevende ektefelle kan i dag sitte i uskifte med avdødes særskilte livsarvinger, altså særkullsbarn eller deres etterkommere. Dette krever samtykke fra særkullsbarna, og samtykket omfatter bare den arven som tilkommer disse.

Det betyr at dersom du som enke eller enkemann ikke får samtykke fra avdødes særskilte livsarvinger må du skifte med disse, men du kan samtidig sitte i uskifte med resten av boet.

Samtykke til uskifte binder de særskilte livsarvingene. Når de har samtykket, kan de bare kreve skifte i de tilfellene hvor også andre arvinger kan kreve boet skiftet, typisk dersom gjenlevende ektefelle gifter seg igjen eller blir samboer.

Samboere

I 2008 fikk samboere rett til å sitte i uskifte. Retten gjelder kun samboer som ved dødsfallet hadde, har hatt eller venter barn med avdøde.

Retten til uskifte for samboere er i motsetning til ektefeller begrenset til å gjelde visse eiendeler, med mindre annet er fastsatt i testament. Samtidig må samboer, som vil sitte i uskifte, påta seg gjeldsansvar.

På samme måte som for ektefeller, gjelder at det kreves samtykke fra særkullsbarn for å overta avdødes eiendeler i uskifte.

Arvelovsutvalget foreslo å likestille ektefeller og samboeres rett til uskifte. Regjeringen fulgte imidlertid ikke dette opp i den nye arveloven, og samboeres rett til uskifte blir videreført i samme form som nå.

Hva kan man sitte i uskifte med?

Den gjenlevende ektefelle sitter som hovedregel i uskifte med ektefellenes felleseie.

Det er mulig å fastsette i ektepakt en rett til å sitte i uskifte med særeiemidler, og en kan samtidig i ektepakt avtale at særeie (begge eller den enes) skal omgjøres til felleseie ved død. Her er det stor fleksibilitet, og mange ektepar har nok ikke denne muligheten for øyet. Avtales særeie uten slike presiseringer, vil uskifte med særeiemidler være utelukket uten arvingenes samtykke.

Hva skal en velge?

Den klare fordelen med å sitte i uskifte er at gjenlevende ektefelle fortsatt kan bruke og forbruke ektefellenes eiendommer og formue. For gjenlevende er det ofte også vanskelig å klare og betale ut arv til øvrige arvinger, uten å måtte selge fast eiendom, eller ta opp lån for å betale arveloddene.

I de mer tradisjonelle boer hvor gjenlevende har høy alder ved dødsfallet, og ektefellene ikke hadde særkullsbarn, vil dette også ofte være et godt og praktisk valg. Det vil da bli ektefellenes arvinger, som må foreta skifte, og realisere eiendommer, når den tid kommer.

Små boer

Det er likevel lurt å være oppmerksom på at det i små boer kan være liten vits i å velge uskifte. Dersom felleseie er under 8 G (pt. kr. 709 864) vil gjenlevende ektefelle kunne beholde hele boet i krav av sitt boslodd (sin del av felleseiet) og minstearven på 4 G. Dersom gjenlevende likevel blir sittende i uskifte til sin død må restboet fordeles mellom arvingene etter begge ektefeller, selv om gjenlevende i sin tid hadde vært enearving ved et skifte. Det samme gjelder dersom gjenlevende selv skifter i levende live. Det gjelder altså å ha en god oversikt over boets verdi før en velger uskifte.

Fordyrende ved et senere skifte i live?

For yngre enker og enkemenn er det desto mer grunn til å tenke seg om før en velger uskifte.

En ting er at rådigheten er begrenset som beskrevet tidligere, men et senere skifte med arvingene kan bli fordyrende for den gjenlevende.

Utbetaling av livsforsikring etter avdøde går i utgangspunktet direkte til den begunstigede, og ikke inn i dødsboet. Gjennom forsikringsavtaleloven vil en ektefelle automatisk motta utbetaling etter livsforsikringer avdøde måtte ha gjennom jobb eller privat, med mindre noe annet er bestemt. Hvis enken eller enkemannen velger å sitte i uskifte går pengene inn i uskifteboet. Oppstår det en situasjon hvor en senere må skifte i live, altså betale ut arv til førsteavdødes arvinger, inngår utbetalingen i delingsgrunnlaget, og kan ikke holdes utenfor av gjenlevende.

Retten til å kreve skjevdeling, det vil si retten til å holde utenfor deling de verdier/eiendeler man hadde med seg inn i ekteskapet faller bort dersom en har sittet i uskiftet bo. Hadde lengstlevende med seg store eiendeler inn i ekteskapet vil dette bli ugunstig ved et senere skifte. Alternativet til å velge uskifte er et såkalt sammensatt skifte med avdødes arvinger, og da beholdes retten til å kreve holdt utenfor skjevdelingsmidlene etter ekteskapsloven.

Dersom det var avdøde som hadde en stor skjevdelingsformue, vil det på den andre siden være mest gunstig for gjenlevende å sitte i uskifte. Her er det greit å være oppmerksom på at avdødes særkullsbarn kan kreve skjevdeling, og dersom dette er aktuelt vil dette være en god grunn til å nekte samtykke til uskifte for gjenlevende.

I tillegg til dette vil alt det den lengstlevende erverver i uskifte vil gå inn i uskifteboet. Dette gjelder f. eks lønn og pensjonsytelser, verdistigning på boligen, nedbetaling av gjeld, forsikringsutbetalinger mv. Uskifteboet vil da øke i verdi. Dersom en senere vil skifte boet i live, vil det bli dyrere å skifte med arvingene.

Dette betyr at dersom du er i situasjon hvor du har blitt enke eller enkemann i ung alder, du hadde med deg store verdier inn i ekteskapet og du forventer å tjene godt i fremtiden, så kan det være gunstig å skifte med arvingene til førsteavdøde umiddelbart.

The post Uskifte eller skifte? appeared first on Advokathjørnet.

Kort om sentrale begreper i artikkelen:

Foreldreansvar: Foreldreansvar gir rett til å delta i viktige beslutninger, og å få viktige opplysninger om barnets lov og helse. Dette kan være navnevalg, medisinske inngrep, utsteding av pass mv.

Fast bosted: Den som har fast bosted har som regel barnet boende hos seg, og er den som tar de fleste daglige avgjørelsene i barnets liv. Fast bostedsforeldre kan ta avgjørelser om barnets dagligliv så som valg knyttet til barnehage, SFO og fritidsaktiviteter mv., samt flytting innenlands.

Samvær/samværsrett: Den av foreldrene som ikke har fast bosted har som regel samvær og samvær med begge foreldre er formulert som en rett for barnet i barneloven § 42 første ledd. Det er mange variasjoner om hvor omfattende dette er ut fra situasjonen i den enkelte familie. Den som har samvær, kan ta avgjørelser som gjelder omsorgen for barnet under samværet

Utgangspunktet for flytting til utlandet følger av barneloven § 40. Dersom den ene foreldrene har foreldreansvaret alene, kan den andre ikke motsette seg at barnet flytter ut av landet. Hvor begge foreldre har foreldreansvar, kan den ene foreldrene ikke flytte ut av landet med barnet, uten samtykke fra den andre. Hvor samtykke ikke gis, må forelderen som ønsker å flytte, reise sak for domstolen jf. barneloven § 56.

Tidligere var det slik at dersom foreldrene ikke ble enige, måtte den av foreldrene som ønsket å flytte til utlandet, gå til sak både for å få flytte og samtidig kreve å få foreldreansvaret alene. Konsekvensen av at den ene fikk tilkjent foreldreansvaret alene, var blant annet at vedkommende da kunne flytte med barnet til utlandet, jf. barnelova § 40 første ledd.

Dette ble endret ved lovendring i 2015, som trådte i kraft 1. juli 2016. Barneloven § 56 første ledd tredje punktum gir nå hjemmel for at sak om flytting med barn ut av landet kan reises av en foreldre med foreldreansvar, uten at det samtidig er krav om at vedkommende skal ha foreldreansvaret alene eller samtidig gå til sak om frataking av foreldreansvar.

Barnets beste – barneloven § 48

Høyesterett understreket i sin gjengivelse av de rettslige utgangspunkt at vilkåret om barnets beste skal gjelde ved flytting til utlandet:

«(32) Etter barnelova § 48 fyrste ledd skal avgjerder om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, kven barnet skal bu fast saman med og samvær, og handsaminga av slike saker, «først og fremst» rette seg etter det som er det beste for barnet. Alternativet om flytting med barnet ut av landet kom inn i lova ved den nemnte lovendringa i 2015.

(33) Av førearbeida til lovendringa går det fram at det dågjeldande vilkåret om barnets beste også skulle gjelde ved flytting til utlandet, jf. Prop.102 LS (2014–2015) side 9, 78 og 114. Det er ikkje spor i førearbeida av at vurderinga av barnets beste skal vera annleis for spørsmålet om flytting enn elles. Førearbeida ser ut til å føresette at norma om barnets beste i barnelova § 48, jf. også Grunnlova § 104 andre ledd og FNs barnekonvensjon artikkel 3 nr. 1, vart ført vidare også når vurderingstemaet er flytting til utlandet».

Høyesterett pekte på at de momenter som nevnt i barneloven § 43 andre ledd tredje punktum om vurdering av samvær; så som hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt, barnets alder, tilknytning til nærområdet, reiseavstand mellom foreldrene og hensynet til barnet ellers, er relevante, men ikke uttømmende.

Avgjørelsen tas ut fra hvilket av de aktuelle alternativene som foreligger, best vil trygge oppveksten og utviklingen til barnet, etter en konkret vurdering av alle relevante moment i saken.

Det er viktig å merke seg at Høyesterett avviste ankende parts anførsel om at den som ønsker å flytte også har tvilsrisikoen for om vilkårene for dette er oppfylte, og at han eller hun dermed må sannsynliggjøre at endringen er til det beste for barnet. Høyesterett fremholdt at vurderingen om barnets beste ikke er en tradisjonell bevisvurdering, men en «brei fremtidsretta vurdering av dei alternativa som ligg føre, der en veg moglegheitene for at det blir bedre opp mot risikoen for at det blir verre».

Høyesterett avviste videre anførselen fra ankende part om at det må foreligger «særlige grunner» for flytting. Anførselen ble fremsatt med henvisning til at det tidligere i barneloven krevdes at den som ønsket å flytte til utlandet også gikk til sak om frataking av foreldreansvaret, og at terskelen er høy for frataking av foreldreansvar. Dette ville innebære en presumpsjon for at status quo er til barnets beste. Høyesterett skriver at «… barneloven § 48 (ikkje) gjev rom for å stille opp et slik tilleggsvilkår eller ein slik presumpsjon for denne sakstypen».

Den konkrete saken

Den konkrete saken gjaldt to barn på hhv. seks og fem år som ble beskrevet som velfungerende og normalt utviklet med god og trygg relasjon til begge foreldre. Mor ble av sakkyndig oppnevnt for Høyesterett vurdert å ha svært god omsorgsevne, samtidig som far ble vurdert å være en vanlig god omsorgsperson.

Barna hadde bodd hele oppveksten på sammen sted, og mor hadde overtatt felles bolig etter samlivsbruddet.  Partene var enige om at de skulle ha felles foreldreansvar og at barna skulle bo fast hos mor – uansett om dette ble i Norge eller Italia.

Høyesterett gikk konkret til verks og så blant annet på mors situasjon i Norge contra i Italia, barnas tilknytning til begge land og deres erfaring med opphold/reise til/fra begge land, begge foreldres familienettverk, mors muliggjøring av fars opphold i Italia for samvær, barnas alder, språk (barna snakket begge språk), tilknytning til nærmiljøet mv..

Ved den konkrete vurderingen kom Høyesterett til at barna ville få den mest robuste omsorgsbasen med moren i Italia. Flytting dit ville best trygge deres oppvekst og utvikling. Det var større usikkerhet ved omsorgssituasjonen dersom moren og barna skulle bli i Norge. Forholdene lå også godt til rette for at barna kunne opprettholde god og sterk kontakt med faren også etter flytting til Italia.

The post Barneloven – flytting med barn til utlandet – ny dom fra Høyesterett (HR-2019-1230) appeared first on Advokathjørnet.